Krem.no En salig vaffelrøre

Minner fra Sjømannskirken i London

Sjømannskirken fyller 150 år i år, og for nesten like lenge siden (føles iallefall sånn) hadde jeg jobb som vaffelsteiker på Sjømannskirken i London. Vafler blir jeg aldri lei, og her får du to oppskrifter. Den ene fra London, den andre, min egne middags-vaffelrøre. Og ikke nok med det, frue, med på kjøpet får du en flau historie om hvordan jeg på midten av nitti-tallet havnet i britiske medier og fikk ansiktet brettet utover en dobbelside i Dagbladet. Kremt. Litt flaut enda kjenner jeg.

(Foto Sjømannskirkens frimerke: Posten. «En salig vaffelrøre»: Hans Fredrik Asbjørnsen)

Disse vaflene er knallgoe! Jeg har ikke tall på hvor mange hundre plater jeg har stekt av denne røra, men det er ikke få 🙂 Heldigvis hadde vi en stor Hobart-maskin hvor vi lagde bøttevis med røre.

Vafler fra Sjømannskirken i London

3 egg
1 dl sukker
2 1/2 dl fløte
5 dl melk
500 g mel
1 ts bakepulver
1/2 ts kardemomme ev. litt vaniljesukker

Pisk egg og sukker til eggedosis. Bland det tørre, og tilsett vekselvis med fløtemelken til du har en tykk røre.

Jeg lager ofte grove vafler til middag i istedenfor pannekaker. Metter bedre, smaker helt herrrlig og så får vi følelse av helg midt i uka 🙂

Elins grove middags-vafler

3 egg
3 ss sukker
5 dl melk/ fløtemelk (ta det du har)
200 g hvetemel
100 g sammalt hvete fin
2 never havregryn
2 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker

Pisk sammen egg og sukker. Tilsett litt over halvparten av melken og rør inn det tørre. Rør til du ikke har klumper og spe med resten av melken.

Vaffelsteiker Elin Andersen på kjøkkenet i den Norske Sjømannskrirken i London. For nesten 150 år siden. (1995)

Da Elin skulle snakke engelsk med en britisk journalist

Det var en sen kveld i London. Jeg jobbet kveldsvakt på Sjømannskirken i 1995. Jeg jobbet som ettåring (organisering av au-pair- og studentarbeid, vaffelsteiker og golvvasker) og hadde vært i London i noen måneder. Syntes selv jeg var blitt godt vant til storbyen. Den gang hadde vi dørene åpne for alle gjester helt til klokka var ti på kvelden. Men denne kvelden kom det ingen gjester for å spise opp vaflene på fatet.

Så ringte telefonen. Mannen i andre enden var engelsk. Det ringte ofte engelskmenn til kirken. De fleste lurte på når basaren var, men han som ringte var journalist. Fra en engelsk storavis. Jeg hadde hatt en time langt medietreningskurs før jeg ankom London, noe det skulle vise seg at jeg kom til å trenge, for lite visste jeg hva jeg satte i gang den kvelden!

Etter at jeg hadde fortalt hva min jobb ved Sjømannskirken var, ville han vite om det kom mange engelskmenn til kirken. Gutter? Engelske gutter? Jeg skal skynde meg å legge til, at jeg også hadde fortalt journalisten om søndags-ettermiddager hvor opp til 60 au-pairjenter fylte kirken. De spiste norsk middag, så norsk tv og spiste melkesjokolade og drakk Solo. Det var da spørsmålet kom; – Kom det mange engelske gutter til den norske kirken i Rotherhithe? Jeg svarte:

– Quite a few.

Egentlig skulle jeg si ganske få – på norsk, altså, men det bare datt ut av meg – ”quite a few”. Jeg glemte et øyeblikk at det er en vesentlig forskjell på ”a few” og ”quite a few”. Som jo betyr ganske mange. –Really? kom det fra andre enden? Eh – yes, stotret jeg. Og tenkte at det jo sikkert ikke gjorde noe om jeg hadde rotet litt med ordene.

Jeg forklarte at de guttene som var innom var hyggelige gutter, og at de fleste hadde enten bodd i Norge eller hadde slekt og venner der. Nå skjønte jeg at journalisten hadde fått ferten av noe. Han spurte mer om au-pair jentene, og lurte på om vi kunne møtes på ærverdige ”Browns Hotel” sammen med noen au-pair jenter. Bare for å lage et lite intervju. Joda, det kan jo ikke være så farlig, tenkte jeg. Og stilte noen dager etter på hotellet, sammen med et knippe norske au-pair-jenter.

De var svært sjenerte, men svarte greit og enkelt på spørsmålene- som forøvrig var helt uskyldige. Helt til slutt spurte journalisten om de ønsket å forbli i landet dersom de skulle finne seg en engelsk gutt? Det ble mye fnising, men jo. Rødmende måtte de innrømme at de godt kunne tenke seg å bli værende dersom den store kjærligheten skulle dukke opp.

Så ble det søndag. Den mest hektiske dagen av alle dager på jobb, i hvilken som helst Sjømannskirke vil jeg tro. Men denne dagen ble ekstra hektisk i Londons Sjømannskirke. Det startet med en telefon i fra Dagbladet. – Om jeg kunne uttale meg om det som sto på trykk i The Guardian i dag? Hva? Hva sto det der?

”Nordic au-pairs invade in hot pursuit of love” var overskriften. ”They are over here and hunting”, fortsatte det. Den beskrev et masse-stevnemøte i kirken søndager, hvor de norske au-pairjentene ble framstilt som blonde og blåøyde, på jakt etter den perfekte engelske ektemannen. Jeg var sitert på hvorfor de engelske guttene likte de skandinaviske jentene, og hvor omsorgsfulle og sjarmerende de var.

– Står det at jeg har sagt det? nærmest måpte jeg i telefonen til journalisten fra Dagbladet.

Og så startet snøballen å rulle…

Foruten dobbel side i Dagbladet påfølgende dag, ringte de fra BBC radio, og i fra en rekke norske radioer. I guiden Time Out ble den norske Sjømannskirken i en reportasje om forskjellige kulturer omtalt som ”the anglo nordic dating church”. Også et annet magasin fikk med seg hvor kjærlighetshungrige engelske gutter skulle finne skandinaviske jenter.

Alt fordi jeg glemte meg bort i en brøkdel av et sekund.

Vi fikk ikke mange nye gjester i kategorien ”ung engelsk gutt på jakt etter lyshårede skjønnheter”. Men det var sikkert like så greit.

Dagen etter oppstyret ringte de fra Sjømannskirkens hovedkontor og ga meg ros. For at jeg hadde håndtert dette så bra. Det satte jeg veldig stor pris på, men oppslagene i engelske medier om dating-kirken kunne jeg godt vært foruten, selv om jeg i ettertid har jeg ledd av alt sammen.

Quite a few times.