Jeg tenker mest på de små tingene. Det som skjer hver dag, uten at vi tenker så mye over det. Kalt hverdag.
Mandag morgen var en sånn dag. Jeg satt og spiste havregrøten min mens radioen sto på i bakgrunnen. Mann og barn var ute av huset, det var bare meg og pus. Jeg sitter sånn at jeg kan se utover et lite tjern. Nå som høsten er i anmarsj ligger disen ofte over vannet. Den danset rundt samtidig som solen stakk noen sjeldne lange piler ut av det regntunge skydekket. Høstfargene på bladene rammet det hele inn. Det er et så vanlig syn for meg, jeg legger knapt merke til hvor vakkert det er.
Så, helt uten at noen har sagt noe om hvilken sang som kommer, begynner den. Sangen som får meg til å grine.
«Öppna landskap» av Ulf Lundell.
Pianospillingen i starten av sangen tar meg tilbake til en kirke og en begravelse. Det er snart 30 år siden. Det er ikke sånn at jeg gråter av denne sangen hver gang den spilles, men akkurat der og da var det så sterkt. Jeg så plutselig meg selv, mitt liv. Tenkte på han som døde for så lenge siden. Jeg kjente det gjorde vondt i brystet.
Ulf sang og tårene mine rant. Min venn døde så ung! Han var så begavet – så sterk. Hadde hele livet foran seg. Jeg tenkte på hva han ikke hadde fått oppleve, som jeg hadde. En familie. Barn, venner, en jobb. Mennesker som viser de er glad i meg. Et liv!
Og så så jeg så plutselig den vakre disen som danset og fargene på bladene. Solstrålene. Jeg så alt jeg hadde. At jeg var så heldig.
Det var som om Trygve Skaug leste tankene mine, for bare minutter senere var han på Morgenandakten. Han snakket om akkurat disse tingene og fortalte om hvordan det var å være i begravelse til en som hadde det samme navnet som han. Han sa vi må huske å si alle de fine tingene til dem du er glad i, si det nå. Ikke når det er for seint. Har du ikke hørt Trygve Skaug holde radioandakter denne uka (det er så MYE mer enn andakt dette – det er visdom og kloke ord) gå inn og hør/ les dem her.
I går feiret vi at det var nitten år siden vi ble gift. Det er et under, vil noen si. Jo. Det er kanskje det? Det er i alle fall ingen selvfølge. En arbeidsseier. Vi feiret ikke med champis og restaurant. Hustruen ynket seg litt over å måtte lage middag på denne dagen, men den ble akkurat som vi ønsket at den skulle være. Med hele familien rundt bordet, tente lys, roser og hjemmelagde karbonader.
Kall det gjerne en hyllest til hverdagen. Til det virkelige livet som jo ofte består av mye smelling i dører, roteskuffer, pizza Grandiosa, hybelkaniner, brune bananer, overfylte oppvaskmaskiner, handlelister som ikke har forandret seg de siste tjue åra, tørt brød og sokker som aldri finner sammen.
Jeg takker for det alt sammen.
__________________________________________________
Mandagstanker er mine personlige betraktninger over forskjellige tema. Dette er en fast post som dukker opp med ujevne mellomrom.