Glasskake

Dette er en gammel slager vi lagde i bakeriet der jeg jobbet. Tørr som få, men med et lag eplemarmelade i midten og melis på toppen smaker den slett ikke verst. Er nok mest spist av besteforeldre-generasjonen. Jeg ble oppfordret til å lage den på nytt og bare lukten sendte meg ut i en minneflom fra tiden i bakeriet da John, Rune, Harald og Per satt på spiserommet og fortalte siste nytt. Nå sitter de alle og sladrer rundt et bord i himmelen. 

For kort tid siden var jeg i begravelse til en kollega jeg jobbet sammen med i bakeriet. Han jobbet i vårt familiebakeri fra han var 15 år og var der i over 50 år. En trofast sliter som aldri skulket, som nærmest løp på jobb hver dag. Som aldri hadde gått på et eneste motivasjonskurs, men som hadde en energi og iver du skal lete lenge etter. Han var litt mer en gjennomsnittlig opptatt av jobben sin. Han elsket den – helt til siste dag. Fagbrev tok han aldri, men det var heller aldri et tema såvidt jeg kan huske. 

Jeg jobbet sammen med ham i mange år i konditoriet. Han var alltid først på jobb og hadde gjerne kommet en halvtime før han egentlig behøvde. – Greit å komma i gang, sa han ofte. Som takk fikk han Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. 

Mange som jobbet i bakeriet vårt er borte i dag, og det er virkelig merkelig å tenke på, ettersom det egentlig ikke er så lenge siden jeg jobbet der. Men minnene – de har jeg. Og det rare er jo at minner ofte dukker opp når man spiser eller drikker noe man ikke har spist eller drukket på en stund. Smak eller lukt setter deg plutselig tilbake til steder eller opplevelser du har hatt. Det er ofte minner du har glemt, men plutselig er de der. Det er som om det var i går. 

Sånn var det å ta denne kaka ut av ovnen. Glasskake ble laget på en stor plate. Den er tykk og kompakt og måtte steke lenge. Ofte ble den stekt på slutten av dagen. Da jeg tok min lille glasskake ut av ovnen og kjente lukten av stekt mørdeig, var jeg plutselig tilbake i bakeriet. 

Det var en sommerdag, jeg skulle snart gå hjem for dagen. Rune hadde akkurat tatt glasskaka ut av ovnen og trillet den ut på rampa for avkjøling. John trippet rundt og ventet på at den skulle bli kald, slik at han kunne ha på melis og strøssel på toppen. I mellomtiden brettet han esker, skar opp kakebunner til dagen etter, hentet marsipan, fylte på melis eller telte hvor mange mini marsipan-kaker som var igjen på frysa. Glasskaka ble kald og John hadde på melis og fargerik strøssel. Jeg tok ofte en bit, den litt utpå kanten. Sprø, men samtidig litt saftig inni. 

Så gikk vi hjem for dagen, bare for å vende tilbake på jobb og  gjøre nesten akkurat det samme neste dag. Og disse helt hverdagslige minnene vil jeg alltid ta med meg. Enda så trivielt det kanskje høres ut. Jeg tror minnene er med på å forme oss til de vi er.   

Har dessverre ikke den eksakte oppskriften på glasskake, men kort fortalt er det en mørdeig som man legger sammen med syltetøy. (Før i tiden kalte man denne kaka for på’nan-kake). Har forsøkt å oppdrive eplemarmeladen som vi brukte originalt, men brukte i steden et stikkelsbærsyltetøy som jeg kokte litt inn for å gjør det mindre rennende. Bruk gjerne bringebærsyltetøy – det er kjempegodt! 

Disse ble originalt skåret i rektangler, men jeg fant ut en liten rund kake passet best for meg.  Du kan gjerne lage den i en liten langpanne.

Glasskake (22 cm springform)
200g  Melis
400g  Margarin/ Smør 
600g  Hvetemel 
2 Egg 
4 ss  Kaldt vann
2 ts bakepulver

Slik gjør du: 
1. Bland alle ingrediensene til en deig (ikke arbeid deigen for mye). 
2. Legg deigen kjølig et par timer før du bruker den. 
3. Kjevle ut mørdeigen ca. 4-5 mm. Mål størrelsen på forma og skjær til.
4. Sett på ringen og ha på syltetøy. Kjevle på et like tykt lag med mørdeig og legg oppå. 
5. Stikk en kniv i for å la luft slippe ut.
6. Stekes på 170 grader i ca.1 1/2 time (minst). 
7. Etter at kaken er avkjølt rører du sammen melis og vann og stryker ut på kaken (ca. 1/3 pakke melis med litt vann). Dryss på strøssel om du vil :)