Samba-vafler

Samba-vafler

Vaffelrøre med Bossa Nova -takter 

Om ikke mange dagene åpner Sjømannskirken i Rio, og de trenger en egen vaffeloppskrift, derfor har de bedt om hjelp via Matbloggsentralen. Og når Sjømannskirken ber om noe, da er jeg aldri vond å be. 

Her kommer en oppskrift som kanskje kan bli den nye Rio-røra?
Min «tvist»  er å ha i litt revet muskatnøtt og en dæsj kanel.

Sambavafler
4 egg
60 g sukker
120 g smeltet smør
1 liter melk
7 dl hvetemel
2 ts bakepulver
1 ts revet muskatnøtt
1 ts kanel

Visp sammen egg og sukker og tilsett smeltet smør/margarin. Bland melk med egg/smør og rør inn det tørre.
La røra svelle ca. en halv time. 

Vil du vite mer om Sjømannskirken og deres arbeid kan du gå inn på deres nettsider eller deres Facebooksider 

Dere som har fulgt meg en stund vet at mitt hjerte banker for Sjømannskirken. Hadde et år i London-kirken på nittitallet, og litt om det kan du lese i historien «En salig vaffelrøre».

Mitt forhold til Sjømannskirken startet da jeg flyttet utenlands. Jeg dro helt til København. Til syndens pøl. Hovedgågaten i København hadde til og med pornosjapper! Jeg var atten år, men mer som en fjortenåring i hodet. Jeg hadde nesten ikke venner utenom det kristne miljøet på Jessheim og kjente uro over å flytte hjemmefra – til et fremmed land. 

Det ble litt som i sangen til Trond Viggo – du må tenke sjæl. Joda, jeg hadde vært i Danmark før. Og visste at de likte bayer og sånt. Men jeg hadde jo ikke lyst til å ha venner som drakk øl, så jeg oppsøkte den lokale kirken. Bare for å finne ut at de også drakk øl. En gang drakk de til og med øl i våpenhuset etter et kirkearrangement. 

Jeg hadde klump i halsen bare jeg tenkte på alt det trygge hjemme. Alt var så nytt. Alt var så skummelt! Arbeidsmiljøet i konditoriet jeg var lærling var også hardt og annerledes. Og ikke forsto de hva jeg sa. 

I et kart hadde jeg funnet ut hvor «Ved Mønten» lå. Det skulle bli min vei til en trygg havn. Den Norske Sjømannskirken i København. Det er merkelig hvordan enkelte minner aldri forsvinner. Første gang jeg var i Kong Haakons kirke sitter fortsatt godt. Jeg kan til og med fremkalle følelsene som fylte meg den dagen. Fortvilelse. Lettelse. Savn. Gleden over å finne et felleskap. På mange måter var det et nederlag også. Jeg var så naiv, trodde det skulle gå greit å flytte hjemmefra. 

Så lengtet jeg bare hjem. 

Det var så godt å få prate med noen. Den gang var det ikke mobiltelefoner. Jeg kunne ikke bare tekste hjem og si «savner dere» hver kveld. I Sjømannskirken hadde de møtt sånne som meg mange, mange ganger før. De oppmuntret meg, sa at det kom til å gå bedre etter hvert. At sånn hadde alle hatt det en gang. Tenk det. 

Jeg hadde ikke så mye fri fra jobb, og turene til Sjømannskirken ble ikke så mange. Men jeg fikk noen venner som tok meg med på ting. Jeg fikk se Danmark gjennom øynene til nordmenn med lik bakgrunn som meg, som hadde bodd der en stund. Som kunne fortelle meg at de trivdes godt og at det faktisk er en del av dansk kultur å drikke bayer. (Ja, jeg kan godt si det – jeg himlet godt med øynene, smattet og ristet på hodet).

Mitt Danmarks-opphold ble kortvarig. Jeg reiste hjem etter fire måneder. Men jeg lærte mye, mye mer om meg selv enn jeg skjønte da. Vel hjemme begynte jeg å oppsøke nye miljøer og folk. Erfaringen fra Danmark fortalte meg at det kanskje kunne være sunt å ikke bare omgås de som vanket på Jessheim-kjerka.  

Jeg glemmer aldri mitt første møte med Sjømannskirken. For meg var det som å komme inn i en trygg favn. Et sted jeg kunne svelge klumpen i halsen og se fremover. Mens noen holdt hånden min.  

Ingen kommentarer

Legg igjen kommentar

Kommentar
Navn
E-post
Website

hits