Mandelkjernepudding

En god gammel klassiker som mange har et hat-elsk forhold til. Mine små puddinger er laget i silikonformer og av den grunn har jeg tilsatt gelatin i oppskriften. Det gjør den lettere å hvelve ut av formen. Skal puddingen serveres fra bolle kan gelatinen sløyfes.

Pudding var en del av hverdagen på syttitallet, da jeg vokste opp. Midt mellom slengbukser, Holly Hobby, Grease, Hubba bubba og ABBA finner vi nemlig mandeldråpene, som ofte ble brukt i puddingdesserter. Som for eksempel semulepuddingen. Alle husmødre hadde ei lita flaske med disse dråpene i skapet. Leser du oppskrifter fra forrige århundre ble mandelessens hyppig benyttet for å skape luksus-smak. Mandler var dyrt. Løsningen var å fake smaken.

Jeg ser for meg damer med ruller i håret, heklet vest og polyesterbukser med sleng. Mens de vrei opp volumet til Dancing queen på Tandberg-radioen, kunne det jo hende det datt både fem og seks dråper med essens i puddingen. Svelg. Joda, mange sliter enda med minner av den litt emnene smaken av for mye mandelessens. Den ettersmaken slapp jo aldri.

Som dere kanskje skjønner er jeg ikke er overvettes begeistret for denne desserten selv, MEN jeg mener det er viktig å ta vare på tradisjoner! Har du ikke smakt puddingen før? Da vil jeg anbefale deg å prøve den og samtidig tilby deg en tur på første klasse tilbake til syttitallet. I all sin stygg-pene, god-vonde prakt.

Oppskriften finner du også i min andre bok «Desserter», som er en bok med dessertklassikere samlet mellom to permer (Anbefales!).