Mandagstanker 

– Du er helt udugelig! ropte jeg. Jeg kjente det stikke i hjertet i samme øyeblikk. – Er dette slutten?  Les alt som skjedde HER: 

​​Den pirrende nysgjerrigheten din gjorde at du klikket LES MER umiddelbart, gjorde du ikke?

Sladder, bekjennelser, hot gossip. Åh, vi elsker det! Skal de gå ifra hverandre? Jeg vil jo vite hva som skjedde! Uten å tenke over det engang klikker du deg videre.

I mitt tilfelle ville nok hele historien handlet om hvorvidt jeg orket å kvitte meg med den kjære, utslitte slikkepotten min eller ei. Om noe helt upersonlig. Du håpet selvfølgelig på noe saftig sladder.

Føler du deg snytt, sier du?

Ingen vet nøyaktig hvor mange blogger det finnes i Norge, men at det er flere hundre tusen er sikkert. It’s a jungle out there og ønsker du å karre deg opp og bli en toppblogger må du klare å fange leserens oppmerksomhet på brøkdelen av et sekund. Heldigvis er jeg ikke helt der.

Mange skriver svært personlig. Det er som en føljetong. Bloggeren blottlegger seg selv og mange ganger, hele familiens liv. For flere tusen lesere. Å være personlig, å skrive om egne følelser og opplevelser, gjør at leseren knytter et personlig bånd. Uten å legge merke til det selv får vi et forhold til bloggeren.

Kanskje derfor må vi få med oss hva som skjer i livene deres. De blir som bekjente. Etter hvert blir vi lojale. De har jo på en måte betrodd seg til oss. Delt livet sitt på godt og vondt. Vi får følelser og engasjerer oss i deres liv. Skriver kommentarer og roper «Heia!» dersom noe går dem imot. Underteksten kunne gjerne ha vært: «…selvfølgelig vil jeg kjøpe det du anbefaler – alt for deg, vennen»

Akkurat det er det mange toppbloggere som har skjønt. I den kategorien begynner det å bli mange om beinet. Derfor legges det ut stadig mer utspekulerte overskrifter. Overskrifter som gjør at du bare MÅ inn og lese. Noe som kan friste deg, og kapre ditt klikk.

Eller? Må du det? Spørsmålet er kanskje heller – hvor lenge gidder vi?

Toppbloggerne skriver ofte om seg selv, de skriver om livene sine. De åpner seg og forteller – som om du var en fortrolig venn. De skriver for å få sympati, for å vise hvor «vanlige» de er, for å vise sin sårbarhet, sitt engasjement og for å vise hvor pene og flinke de er. Slik at du kan se opp til dem, beundre dem og ikke minst, stole på dem når de skal promotere sine produkter.

Hver eneste dag skal noe formidles. Opptil to, tre ganger om dagen. På blogg, Face, Insta og Snap. Den som tror at toppbloggerne i Norge er dumme, må tro om igjen. Det de driver med er merkevarebygging på høyt nivå.  
​
For, når alt kommer til alt handler det om cash. Disse bloggerne tjener grovt på dine klikk. På din nysgjerrighet, på din lojalitet. Jo flere lesere, jo mer penger i kassa. Du skal påvirkes. Helst til å kjøpe noe.

Noen vil hevde at jeg sitter i glasshus her, og ja, det gjør jeg kanskje. Jeg har også annonsører og vil veldig gjerne ha flere lesere. 
Jeg syntes det er helt ok å by litt på seg sjøl, og promoterer selv produkter jeg føler jeg kan stå for. Problemet for meg oppstår når det ikke lenger finnes noen substans. Når det meste handler om å vise bilder med trutmunn eller å dytte de vakre barna foran kamera. Men det er min mening. 

Det er mange veier til Rom.

Selv tar jeg den tryggeste og minst utleverende stien. Den veien er kanskje litt lenger, men det passer meg å bruke litt tid på turen. 

Må jo stoppe og spise litt kake også.

_____________________________________________________________

Jeg går ut ifra at du leser annet enn bakeblogger, og jeg er nysgjerrig! Hvilke blogger leser du og hvorfor? 

Legg gjerne igjen en kommentar om hvilke kvaliteter du mener en blogg bør ha. Er du Se og Hør-leseren eller er du den som fordyper deg i nerdete blogger?

Del dine mandagstanker med meg 🙂

____________________________________________________________

​

Mandagstanker er mine personlige betraktninger over forskjellige tema. Dette er en fast post som vil komme på mandager – med ujevne mellomrom.

​